Henrik "drama" Ibsen

Skien var fødestedet til Henrik Ibsen 28. Mars 1828. Som liten, var Ibsen ensom og brukte tiden til å dikte, male og tegne. Som tenåring dro han til Grimstad for å jobbe som apoteklærling. Ved å møte Bjørnstjerne Bjørnson, fikk han en langvarig venn. Ibsen jobbet på Det norske teateret i Kristiania og Bergen. Rundt 1860-talet, dro han til Italia. Han var lei av det norske samfunnet og lovet å aldri tråkke på norsk jord igjen. Likevel kom han tilbake til Norge i 1891 og døde i 1906.

Ibsen var pessimistisk og mørk, mente noen. Verkene hans ble noen ganger kritisert i stor grad for de ikke passet perioden. Likevel skrev han om viktige temaer i samfunnet. Kvinners rettigheter var noe han fokuserte mye på. Et dukkehjem er verket som er nok mest kjent for verden i dag. Ibsen utfordret samfunnet. Han ble en dramatiker som tok frem problemene og satte dem på åpent, for at folk skulle bli kjent med miljøet sitt. For Ibsen var det viktig å fremme sine egne meninger og interesser. Det var viktig å bruke fornuften samtidig som man så virkeligheten rundt seg.

Denne ideologien ble kritisert på hans tid. Samfunnet var sentralt, og ingen kunne angripe den. Ibsen kan derfor karakteriseres som en opprører. Senere ble folk bevisste på at samfunnet bare krevde, men det var stort passivitet blant dem. Slik vekking og fremstilling av sannheten fikk Ibsen ut på scenen. Han var for kritisk til å få Nobelprisen og skrev ikke idealistisk nok. Likevel ble han mektig populær fordi han skrev slik at folk kunne lett kjenne seg igjen. I dagens samfunn er gjenkjennelse en stor utfordring og Ibsen fungerer godt som hjelpemiddel i den prosessen. I tillegg var han viktig for modernisering av Norge. Han fikk individer til å handle med fornuft. Med det kan vi lære mye av Ibsen, uansett tid.

Henrik Ibsen var i starten av sin karriere preget av nasjonalromantikken. Senere ble han påvirket av realismen. Her fikk Ibsen en stor jobb ved å veksle mellom å være en nasjonalromantiker eller kritiker over samfunnet. Peer Gynt er et eksempel på hvordan han blander nasjonalromantikken og realismen. Denne fasen varte fra starten av 1850-1870-tallet.

Etter 1870, startet Ibsen en ny fase. Han ble mer og mer preget av realismen og fokuserte på politiske og sosiale problemer i samtiden.

1880-perioden var en ny fase for Ibsen. Han ble mer naturalistisk og pessimisme sammen med symbolismen ble mer vanlige i verkene hans.

Siste fasen i forfatterskapet var fra 1892-1899. Ibsen ble mer innadvendt og ironi, metaforer og symboler preger diktene hans. Samfunnskritikken har dempet seg litt og han velger å fokusere på dommedagen. Ibsen var modig og utfordrende når det gjaldt kritikk, men man må påpeke at samtiden preget mye av hans arbeid i form av innhold og struktur.

Oppsummert, kan man dele Ibsens forfatterskap i disse periodene:

1. Dramaer med motiv fra historie og folkeviser
2. Idédramaer
3. Realistiske samtidsdramaer
4. Realistiske samtidsdramaer med symbolske og psykologiske virkemidler

Dramatikeren Ibsen var også kjent for å bruke den retrospektive metoden. Han skrev dialoger slik at han kunne ta frem fortiden. Det er en god metode for å unngå å bruke kunstige hjelpemidler for å informere publikum om hva som har skjedd. Man kan se en lenger handling samtidig som man finner konflikten. I tillegg til den metoden, skapte Ibsen en illusjon av virkeligheten. Publikum skulle få kjenne at de levde seg inn i skuespillet og ble en del av det.

Viktig å merke seg: I stedet for å legge til hyperkoblinger(vanskelig å henvise direkte), har jeg valgt å samle viktige internettsider med informasjon til høyre på hjemmesiden.